Skogbruk

48 prosent av artene som står i fare for å dø ut lever i skogen. Den største trusselen mot våre skoger – og dermed også den enkeltstående største trusselen mot norsk natur – er den moderne skogbruksindustrien. Det industrielle skogbruket i Norge har gjennom flatehogst, markberedning, bruk av tunge maskiner, gjødsling og planting av fremmede treslag skapt skoglandskap radikalt annerledes enn i gammelskogen som har fått stå i fred for hogstmaskinene. De levende skogene erstattes av treåkre – områder som i hovedsak tjener én hensikt: å produsere mest mulig tømmer på kortest mulig tid.

Skogbrukets nåværende modell baserer seg på intensive driftsformer med kortest mulig tid fra trærne plantes til de hogges, gjerne 60–80 år – langt unna trærnes naturlige livssyklus, som kan strekker seg over flere hundre år. Denne formen for ressursuttak har ikke bare ført til store tap av artsmangfold og ødelagte økosystemer, men også til redusert folkehelse og dårligere livskvalitet i nærområder som tidligere bød på ro, stillhet og naturopplevelser.

Et skogbruk i strid med naturens tålegrenser

Skogbruket som drives i dag oppfyller ikke bærekraftskriterier – verken økologisk, sosialt eller økonomisk. Den økonomiske verdien som skapes tilfaller i liten grad lokalsamfunnene eller dem som faktisk arbeider i og med skogen. Det er et skogbruk preget av storskala industrialisering, som ikke tar tilstrekkelig hensyn til naturens egen dynamikk, og som stadig krever nye arealer.

Grønnvasking og kontrollunderskudd

Skogbransjen hevder ofte at dagens praksis er bærekraftig, og viser til frivillige sertifiseringsordninger som PEFC. I virkeligheten er disse ordningene næringsstyrt, og mangler både uavhengig kontroll og sanksjonsmuligheter. I det norske skogbruket, er det bukken som passer havresekken. Ordninger som Miljøregistrering i Skog (MiS), som skulle sikre artsregistrering før hogst, er sterkt kritisert – både fordi det i praksis kun brukes på skog som allerede er planlagt hugget, og fordi registreringene ofte er mangelfulle eller ikke etterprøvbare.

Slik må skogbruket endres

Levende Skog jobber for en dyptgripende omstilling av det norske skogbruket. Det handler ikke om å “forbedre” dagens modell, men om å bytte retning – bort fra et intensivt produksjonsregime og over til et naturnært, lavintensivt og artsbevarende skogbruk. Det innebærer:

Vern av all naturskog og gammelskog, og restaurering av store, sammenhengende skogområder.
Utfasing av flatehogst og overgang til naturnære driftsformer som tar hensyn til naturlig regenerasjon og skogens egen struktur.
Forbud mot hogst i hekke- og yngletid, og hogstfrie soner nær tettsteder, turområder og vannkilder.
Overføring av skogforvaltningen til Klima- og miljødepartementet, basert på uavhengig naturfaglig kompetanse, og ikke næringsinteresser.
Fjerning av fremmede treslag og restaurering av plantede skogreisingsområder til stedegen natur.

Vi trenger et skogbruk som setter livet i skogen først – ikke profitt. Levende skoger er ikke bare en ansamling trær eller ressurser som kan høstes. Skogen er en kilde til liv, og har verdi i kraft av seg selv.